Oppvekstrapporten 2017: Økte forskjeller – gjør det noe?

Oppvekstrapporten utgis av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og inneholder statistikk, analyser og fakta om barnefattigdom og økte forskjeller i Norge.

Økte forskjeller får konsekvenser

Hvert 10. barn i Norge lever i dag i relativ fattigdom. Andelen har tredoblet seg i løpet av 14 år, fra 3,3 % i 2001.

 -        I rapporten viser vi sammenhengene mellom økte forskjeller og barn og unges utsatthet for marginalisering og utenforskap. Det stigende antallet norske barn som lever i relativ fattigdom er en utvikling vi må ta på alvor, sier Mari Trommald, direktør i Bufdir.

Det er nå over 98 000 barn som lever i relativ barnefattigdom i Norge. Inntektsulikheten har steget jevnt siden tidlig på 90-tallet.

Utdanning og risiko

Mange av artiklene i rapporten viser at barn som lever i relativ fattigdom eller barn fra familier med lav sosioøkonomisk status er mest utsatt for å oppleve negative livshendelser og marginalisering på en rekke livsarenaer: bosituasjon, lokalmiljø, mulighet til deltakelse og aktiviteter, egen og foreldres helse, skoleprestasjoner og samspill i og utenfor familien blir satt under press når ressurssituasjonen er knapp. Konsekvensene av negative barndomserfaringer er kumulative: sannsynligheten for å havne i en marginalisert posisjon er klart høyere hvis familien du vokser opp i sliter med økonomi eller ressursknapphet.

 -        Vi vet at marginalisering forsterkes både gjennom livet og fra en generasjon til den neste.Dårlig økonomi henger tett sammen med yrkestilknytning. Mer enn halvparten av barna fra lavinntektsfamilier, hele 53 000 barn, har foreldre med liten tilknytning til arbeidslivet. Vi må finne bedre metoder for å hjelpe barn fra marginaliserte familier gjennom utdanningsløpet og inn i arbeidslivet, sier Trommald.

 Rapporten kan leses og bestilles her: [https://www.bufdir.no/bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00003918]

Fakta om Oppvekstrapporten 2017

Oppvekstrapporten 2017 inneholder fakta og statistikk samt 10 frittstående fagartikler fra fremtredende forskere med en bred faglig bakgrunn. Artiklene beskriver hvordan marginalisering på bakgrunn av familiens dårlige økonomiske stilling er et bakenforliggende kjennetegn som forbindes med økt risiko for at barn og unge får en vanskelig oppvekst. Richard Wilkinson & Kate Pickett, Anders Bakken, Elisabeth Staksrud, Mira Aaboen Sletten, Lars B. Kristofersen og Ivar Frønes drøfter hvordan marginalisering påvirker og inntreffer på ulike arenaer i samfunnet. Tone Fløtten, Anne Skevik Grødem, Kåre Hagen og Kjell G. Salvanes ser problemstillingene i lys av ulike strukturelle og økonomiske forhold.

Wilkinson og Pickett:

Ulikhetene i Norge øker. Det er særlig barnefamiliene, og blant dem barn av enslige forsørgere, som de senere årene har hatt en negativ utvikling sammenlignet med andre. 1 av 10 norske barn vokser i dag opp i vedvarende lavinntekt. For bare noen år siden var andelen 1 av 30 barn. I komparativ forstand har Norge fremdeles et høyt velferdsnivå, og relativt lav økonomisk ulikhet. Barnefamiliene har likevel hatt en svakere inntektsutvikling de siste årene sammenlignet med husholdninger uten barn. Det er spesielt barnefamilier med småbarn som blir negativt påvirket, og særlig enslige forsørgere med småbarn.

Frønes:

Mindre ulikheter i tidlig barndom kan ende som store ulikheter i ungdomstid og voksen alder; sosial ulikhet forsterkes gjennom livsløpet og den forsterkes fra en generasjon til den neste. En grunnleggende utfordring for politikken og samfunnet, er økende sosial ulikhet. Denne ulikheten er i stor grad forankret i barn og unges ulike muligheter til utvikling og utdanning. Med andre ord er det å bekjempe ulikhet i barns utviklingsmuligheter, å bekjempe fremtidig sosial ulikhet. Å bekjempe denne ulikheten tidligst mulig, er mest lønnsomt. Barn og unge vokser i dag opp i et kompetansesamfunn. Utdanningssystemene fungerer som en arena for seleksjon, så vel som utvikling av kompetanse. Livskvaliteten i nåtida er med på å forme livskvalitet i framtida. I dette kompetansesamfunnet er et godt barnevern ikke bare en strategi for å støtte barns utvikling, det er en grunnleggende strategi for å bryte den sosiale arven mellom generasjonene.

Salvanes:

En viktig problemstilling i diskusjonene om sosial mobilitet handler om hvilke faktorer som har størst innvirkning. Hvor mye har foreldrenes inntekt å si for om barna får et godt voksenliv? Og hvilken betydning har foreldrenes utdanning? Artikkelen gir et kort historisk overblikk over ulikhet i Norge og drøfter de ulike mekanismene som henger sammen med sosial mobilitet. Artikkelen illustrerer tydelig sammenhengene mellom foreldres utdanning og barnas inntekt og utdanning videre i livet. Sammenhengen mellom utdanning og ulikhet illustrerer et interessant paradoks i Norge i dag. Foreldrenes utdanning har nesten like stor betydning for barnas utdanning i Norge som i USA. Årsakene til dette er sammensatte, men konsekvensene er reelle. Dagens nye jobber krever mer og mer kompetanse, og i lys av dette vil en sementering av utdanningsulikhetene kunne gi økte forskjeller i årene som kommer.

Kristofersen:

Unge som ikke finner seg til rette i skolen og arbeidslivet og som i tillegg mangler sosialt nettverk, er i en situasjon med forhøyet risiko for varig utenforskap og sosial eksklusjon. Barn som har fått hjelp av barnevernet har som følge av vanskelige oppvekstvilkår – i mange tilfeller koblet sammen med en vanskelige økonomisk situasjon i hjemmet – større risiko for å oppleve slikt utenforskap. Mange av foreldrene til barn og unge som får hjelp av barnevernet, har utfordringer i livet som påvirker deres muligheter til å gi god omsorg. Foreldrenes manglende foreldreferdigheter var den viktigste årsaken til at nye barn kom inn i barnevernet i 2015. Andelen foreldre med få sosioøkonomiske ressurser og minoritetsbakgrunn er høyere blant barn som har fått hjelp fra barnevernet enn i barnebefolkningen for øvrig. Foreldrene til barn med erfaring fra barnevernet har i snitt noe lavere utdanningsnivå, lavere inntektsnivåer og høyere sosialhjelpsbruk enn foreldrene til barn generelt.

Fløtten:

Norge og de andre nordiske landene er, sammenlignet med andre land, svært gode steder å vokse opp for barn og unge. Andelen barn som vokser opp i risiko for fattigdom er betraktelig lavere i Norge enn i resten av Europa, og Norge skårer godt på de fleste relevante indikatorer. Den norske modellen har fungert svært godt i et oppvekstperspektiv. Kombinasjonen av en godt styrt fordelingspolitikk og en god sosial investeringspolitikk har vært sentrale faktorer. Svangerskapsordninger, et utdanningssystem med fokus på likhet og en inkluderende arbeidsmarkedspolitikk er viktige eksempler på dette. Norge utmerker seg samtidig ikke positivt på alle områder. Det er for eksempel godt kjent at andelen barn i lavinntektsfamilier øker. Norge gjør det gjennomgående middels bra i PISA-undersøkelsene, og vi har utfordringer når det gjelder ulike helseindikatorer.

Sletten:

Ungdom flest i Norge er fornøyde med livet sitt, de er aktive, har gode relasjoner til foreldre og venner og har et positivt syn på framtiden. Samtidig har vi de siste årene sett en økende bekymring for psykiske helseplager blant unge. I samfunnsdebatten hører vi oftest om jenter fra ressurssterke hjem, som stresser seg syke på grunn av økte krav til prestasjoner på skole- og fritidsarenaen. Artikkelen analyserer hvorvidt fortellingene om «de flinke pikene» gir et riktig og dekkende bilde, eller om vi fortsatt finner en sosial gradient i helse. Omfanget av subjektive helseplager er klart størst blant ungdom i familier med lav sosioøkonomisk status. Er psykiske plager relatert til ressursfattigdom og andre problemer i hverdagen, også blant ungdom?

Ungdata sitt datamateriale fra årene 2014-2016 ligger til grunn for analysene, og gir et rimelig representativt bilde av ungdom i Norge.

Bakken:

Forskning fra de seneste årene viser at rekrutteringen til ungdomsidretten har en tydelig sosial profil. Dette er studier som måler konkrete ressurser som ungdom i ulik grad har tilgang til gjennom familien sin. Langt flere ungdommer deltar i idretten blant de som vokser opp i familier med mange av de sosioøkonomiske ressursene sammenliknet med de som har færre. Gjennom bl.a. nye analyser fra Ungdata-undersøkelsene, viser denne artikkelen at sammenhengen mellom sosioøkonomisk bakgrunn og deltakelse i ungdomsidretten kan beskrives som en gradient, heller enn et kategorisk skille mellom to hovedgrupper. Artikkelen drøfter ulike årsaker til at det finnes en slik sosioøkonomisk gradient i ungdomsidretten, bl.a. at idretten har blitt «alvorliggjort» og at idrettsdeltakelse i økende grad ser ut til å være avhengig av tett involvering fra foreldrene.

Hagen:

Artikkelen drøfter ulike årsaker til hvorfor det er vanskelig å få til en effektiv bekjempelse av barnefattigdom og en bred tilnærming til oppvekstpolitikk generelt. Disse problemstillingene sees i lys av begrepet gjenstridige problemer, eller «wicked problems». Gjenstridige problemer er forholdet mellom ambisiøse mål og de realistiske mulighetene til å oppnå målene i velferdspolitikken. Artikkelen viser hvordan levekårsproblemer dannes i grenseflatene mellom sektorer, og ser nærmere på hvordan velferdspolitikken kan løse slike problemer. Det blir også drøftet hvordan og hvorvidt planlegging, desentralisering og organisatoriske reformer kan gi løsninger på gjenstridige problemer på oppvekstfeltet.

Grødem:

Den norske velferdsstaten omfatter en rekke støtteordninger til familier med barn under 18 år, men de fleste av disse er blitt redusert siden slutten av 1990-årene. Er dette er en viktig grunn til at barnefattigdommen øker så sterkt som den gjør? Har vi rett og slett en mindre barnevennlig velferdsstat nå enn det som var tilfelle for bare 15-20 år siden? Norge har lange tradisjoner for en aktiv politikk rettet mot familier med barn, som barnetrygden, stønader til enslige forsørgere, svangerskapspermisjon, et bredt barnehagetilbud, og kontantstøtten. Denne familierettede politikken er grunnet i et tankesett om at det lønner seg for samfunnet å investere i barn og barnefamiliene. Innsatsen har i senere tid dreid seg mot å investere i tjenester som barnehage, fremfor økonomiske ytelser. Når man dreier investeringspolitikken mot tjenester, sikrer man i større grad at ressursene kommer barna til gode. Samtidig mister barnefamiliene noe av styrings- og valgmulighetene for barna sine. Med investering i tjenester er det ikke umulig at barnefattigdommen (målt etter inntekt) kan øke, samtidig som levekårene til barna forbedres.