Breframstøt gjorde fjord til innsjø

Is og isbreer dekker nærmere 60 prosent av landområdene på Svalbard og har på mange måter definert landskapsutviklingen. Et spesielt fenomen er «surgende» breer, som er karakterisert ved stadige vekslinger mellom stillstand eller tilbaketrekking, og uvanlig raske framrykninger, gjerne flere meter i døgnet.

Sterke krefter

Nylig presenterte en forskergruppe ledet av Astrid Lyså ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), en undersøkelse av hva som skjedde da Paulabreen rykket voldsomt fram gjennom Rindersbukta og stengte av indre deler av Van Mijenfjorden på 1400-tallet.

Sterke krefter var i sving. – Innsjøen som ble demmet opp var hele 77 kvadratkilometer stor og over to mil lang, forklarer forsker Astrid Lyså. – Sjøen var dermed større enn noen av dagens innsjøer på Svalbard, men ble tappet da isbreen trakk seg tilbake etter bare få år.

Ifølge forskerne er det uvanlig at et breframstøt er så dramatisk at det gjør en fjord til innsjø. I tillegg er det vanskelig å avsløre hendelsen: «Erkjennelsen av at det har oppstått kortlivede innsjøer er utfordrende, og enda mer når de er et resultat av raske breframstøt», heter det blant annet i studien.

Som et puslespill

Tverrfaglig arbeid skulle til for å løse gåten om hva som skjedde med Paulabreen på 1400-tallet. NGU-forsker Eiliv Larsen forklarer det slik til nettstedet GlacierHub: - Å sammenstille geologiske data er ofte som et puslespill der utfordringen er å få bitene til å passe sammen. Dette arbeidet var absolutt av en slik art, hvor en stor mengde med data fra felt og laboratorier skulle tolkes sammen.

Sedimentene avsatt på bunnen av innsjøen var et av nøkkelbevisene. Datering av prøver fra gravinger og boringer gjennom disse sedimentene, viser at sjøen eksisterte for omtrent 600 år siden.

- Da Paulabreen rykket framover, rensket den fjordbunnen for sedimenter som var blitt avsatt etter at innlandsisen trakk seg tilbake på slutten av siste istid. Store mengder sedimenter ble skjøvet opp til de enorme moreneavsetningene som gruvesamfunnet i Svea er anlagt på. Avsetningene består for en stor del av marine sedimenter med skjell som er datert til mellom 2000 og 8000 år, forteller Larsen og Lyså.

Over i historien

I dalsidene innover mot Kjellstrømdalen i over 20 meters høyde, har forskerne funnet en strandlinje etter innsjøen som ble demmet opp. Da breen smeltet, forsvant demningen og innsjøen gikk over i historien. Den ble tappet ut i Van Mijenfjorden, slik flere dreneringsspor viser, og reetableringen av fjorden og dalen tok til.

- Vi vet likevel ikke nøyaktig hvor lenge breframrykket, innsjøen og den påfølgende tilbakesmelting varte. Trolig skjedde alt i løpet av noen få år, sier NGU-forsker Astrid Lyså.

PS.: Boreas var i henhold til gresk mytologi personifiseringen av den vinterkalde nordavinden. Det internasjonale tidsskriftet Boreas publiserer resultater av kvartærgeologisk forskning.

Ref.: Astrid Lyså,Eiliv A. Larsen, Fredrik Høgaas, Maria A. Jensen, Martin Klug, Lena Rubensdotter og Witold Szczuciński 2018: A temporary glacier‐surge ice‐dammed lake, Braganzavågen, Svalbard. Boreas. doi.org/10.1111/bor.12302