Skal alle voldtekter anmeldes?

Forventningen om å anmelde en voldtekt er sterk i Norge i dag.

Det forteller professor May-Len Skilbrei ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (UiO) i en ny podkastepisode på Universitetsplassen. Med seg har hun postdoktor Anette Bringedal Houge fra Institutt for helse og samfunn ved UiO.

Rettsliggjøring er en betegnelse på en utvikling hvor stadig flere områder underlegges rettslige rammer. Rettsliggjøring beskriver rettens økende inntog i samfunnsliv og politikk, hvor stadig flere områder av livet møtes, forstås og løses som rettslige spørsmål. Så også med overgrep som voldtekter.

Med denne utvidelsen av loven så brer også juristenes virkelighets- og fenomenforståelse om seg.

- Slik farges måten vi som samfunn forstår voldtekter og seksuelle krenkelser, overgripere, årsaker og konsekvenser langt ut over de sakene som faktisk går for retten, forteller Houge.

Ifølge forskeren skaper rettsliggjøringen et hierarki av voldtekter, der de som er beviselige foran retten veier tyngst i samfunnet.

- Strafferettens dominans har en kostnad for de som ikke blir trodd i rettsapparatet.

Det koster å fortelle

Når en voldtatt kvinne bestemmer seg for å anmelde overgrepet til politiet, overlater hun til eksperter å avgjøre om det hun har opplevd kvalifiserer som voldtekt i en rettssal. Den voldsopplevelsen hun selv kjente på kroppen har blitt et juridisk spørsmål som andre skal vurdere og ta stilling til.

Anette Bringedal Houge skriver i sin artikkel ‘Rettsliggjøringens problem: argumenter for en annen samtale om voldtekt’ om hva rettsliggjøringen gjør med historier om og erfaringer med voldtekt. 

I konkrete voldtektssaker blir den fornærmedes erfaring gjennomgått, gjenfortalt, omfortalt, delt opp og gjort til gjenstander gjennom blod, sæd, utflod, spytt og urin som testes for blant annet DNA og rusmidler. Disse delene fordeles utover et mangfold av aktører som gjennomfører ulike oppgaver i etterforskningen, fra etterforskere til saksbehandlere, rettsgenetikere og toksikologer, sykepleiere og leger på overgrepsmottak, fastleger og vitner.

Alle disse brikkene blir så satt sammen igjen, på en tidslinje, og vurdert som bevis. De brukes til å si noe om den fornærmede og tiltaltes troverdighet.

- En ofte nær og sår fortelling om noe som har skjedd i en kompleks situasjon, med grubling over eget ansvar i etterkant, skal gjennom fortellingen «reise ut i verden» og forstås av folk som ikke kjenner offeret. Det kan oppleves som en tilleggs-byrde for voldtektsofre å oppleve at hen mister kontrollen over egen fortelling når den må fortelles om i ulike rettslige kontekster.

Historier forenkles og omfortelles

Ved en eventuell politianmeldelse vil fokus i stor grad være på de sidene ved erfaringene som kan støtte opp under den rettslige definisjonen av voldtekt. En fortelling om en opplevd krenkelse kan bli forenklet ganske mye i den prosessen. 

- Fortellinger om overgrep til de nærmeste kan ha en rikhet og et fokus på kontekst som kanskje ikke fortellinger i andre sammenhenger kan ha, fordi man må forenkle. Hos politi og i rettsapparatet vil jo målet være å fremstille ting så klart som mulig. Det kan føre til at fortellingen mister den kompleksiteten som kan være viktig for offeret, det som gjør at offeret føler et eierskap til sin egen historie, forteller Skilbre.

Les hele saken og hør podkastepisoden på Universitetsplassen: 

Rettsliggjøring er en betegnelse på en utvikling hvor stadig flere områder underlegges rettslige rammer. Rettsliggjøring beskriver rettens økende inntog i samfunnsliv og politikk, hvor stadig flere områder av livet møtes, forstås og løses som rettslige spørsmål. Så også med overgrep som voldtekter.

Med denne utvidelsen av loven så brer også juristenes virkelighets- og fenomenforståelse om seg.

- Slik farges måten vi som samfunn forstår voldtekter og seksuelle krenkelser, overgripere, årsaker og konsekvenser langt ut over de sakene som faktisk går for retten, forteller Houge.

Ifølge forskeren skaper rettsliggjøringen et hierarki av voldtekter, der de som er beviselige foran retten veier tyngst i samfunnet.

- Strafferettens dominans har en kostnad for de som ikke blir trodd i rettsapparatet.

Det koster å fortelle

Når en voldtatt kvinne bestemmer seg for å anmelde overgrepet til politiet, overlater hun til eksperter å avgjøre om det hun har opplevd kvalifiserer som voldtekt i en rettssal. Den voldsopplevelsen hun selv kjente på kroppen har blitt et juridisk spørsmål som andre skal vurdere og ta stilling til.

Anette Bringedal Houge skriver i sin artikkel ‘Rettsliggjøringens problem: argumenter for en annen samtale om voldtekt’ om hva rettsliggjøringen gjør med historier om og erfaringer med voldtekt. 

I konkrete voldtektssaker blir den fornærmedes erfaring gjennomgått, gjenfortalt, omfortalt, delt opp og gjort til gjenstander gjennom blod, sæd, utflod, spytt og urin som testes for blant annet DNA og rusmidler. Disse delene fordeles utover et mangfold av aktører som gjennomfører ulike oppgaver i etterforskningen, fra etterforskere til saksbehandlere, rettsgenetikere og toksikologer, sykepleiere og leger på overgrepsmottak, fastleger og vitner.

Alle disse brikkene blir så satt sammen igjen, på en tidslinje, og vurdert som bevis. De brukes til å si noe om den fornærmede og tiltaltes troverdighet.

- En ofte nær og sår fortelling om noe som har skjedd i en kompleks situasjon, med grubling over eget ansvar i etterkant, skal gjennom fortellingen «reise ut i verden» og forstås av folk som ikke kjenner offeret. Det kan oppleves som en tilleggs-byrde for voldtektsofre å oppleve at hen mister kontrollen over egen fortelling når den må fortelles om i ulike rettslige kontekster.

Historier forenkles og omfortelles

Ved en eventuell politianmeldelse vil fokus i stor grad være på de sidene ved erfaringene som kan støtte opp under den rettslige definisjonen av voldtekt. En fortelling om en opplevd krenkelse kan bli forenklet ganske mye i den prosessen. 

- Fortellinger om overgrep til de nærmeste kan ha en rikhet og et fokus på kontekst som kanskje ikke fortellinger i andre sammenhenger kan ha, fordi man må forenkle. Hos politi og i rettsapparatet vil jo målet være å fremstille ting så klart som mulig. Det kan føre til at fortellingen mister den kompleksiteten som kan være viktig for offeret, det som gjør at offeret føler et eierskap til sin egen historie, forteller Skilbrei.

Les saken og hør podkasten på Universitetsplassen -  Universitetet i Oslo's podkastserie.