Utstillingen; Livet i Ukraina sett med barns øyne!

----

Dikt | «Gutta fra Donbass» av Anna 11 år, Korostenj, Zhytomyr oblast
De har ikke lyst til å leke krig,
gutta som har kommet fra Donbass.
Vi foreslår det fra tid til annen.
Er de redde? Vel, vel.
Det er jo så spennende: å løpe og skyte,
å falle om som en død.
Men de vil ikke. Hva slags barn er de egentlig?
Av en eller annen grunn liker de ikke den leken.
- Oversatt av Martin Paulsen.

----

Stil | «Det gjør vondt i mitt hjerte…» av Alina 10 år, Truskavets, Lviv Oblast
Første september ¹. Dette er dagen da veien til fremtiden starter for oss alle, og en fantastisk høytid som tar oss med inn i en høylytt og morsomskolehverdag. En glad, lykkelig dag,som en gang velsignet Ukrainas fredelige, blå himmel. Slik var det før… Første september 2015 begynte ikke slik som vi ønsket i det hele tatt. Vår felles ulykke overskygget denne kunnskapens feiring. I Øst-Ukrainafortsatte de blodige kampene. Der blirUkrainas skjebne og fremtid avgjort. På slagmarken er forsvarere, krigere og patrioter av landet sitt. De ermodige, uredde, tøffe, er ikke redde for sitt eget liv, og beskytter landet vårtog forsvarer vår uavhengighet. Sergij Sjevtsjuk var en slik helt. Hanvar tidligere elev ved skolen vår, og døde 17. august 2014 i ATO-området, nær byen Makijvka, og mottok ordenenav Bogdan Khmelnitsky IIIgrad. Posthumt… På skolen hedret alle barna minnet om de falne heltene i de Himmelske Hundre og om Sergij Sjevtsjuk med ett minutts stillhet. I år sang heleskolen Ukrainas nasjonalsang som aldrifør. Stemmene våre ble til mektige toner i frihetens nasjonalsang. Jeg mener hendelsene den siste tidenhar tvunget hver eneste ukrainer til å føle seg som herrer i sitt eget land. Hverthjerte inneholder uutholdelig smerte … I disse vanskelige tider ber vi for våre soldater, som vokter vår søvn og vårt Ukraina med sitt liv. Denne ikke-erklærte krigen tar mange liv hverdag. Hvor vanskelig det må være for de familiene som er tvunget til å forlate sitt eget hjem ogflykte fra alt. Det trengs lang tid for å glemme eksplosjonene og skuddene, som hvertminutt og sekund får hjertet til å verke av frykt og smerte. Mange mennesker har kommet til oss fra Øst-Ukraina, og har blitt imponert av vår vennlighet og gjestfrihet. Jeg ønsker virkeligat alle ukrainere forstår at vi er en eneste stor familie, som vår Taras Shevchenko drømte og skrev om.

En gang, da jeg var på vei til musikkskolen, overhørte jeg en samtale mellom en liten jente og moren hennes:
– Mamma, er Ukraina i Europa? Jeg ble rørt av barnets spørsmål, fordi jeg selv på den alderen verken tenkte eller visste noe om det. Vår bevissthet og hvordan vi ser på verden forandrer seg hele tiden. Maidan og Verdighetens Revolusjon sjokkerte ikke bare Ukraina, men heleverden. Det var året for samhold, ogåret da den ukrainske nasjonen våknet. I første time, som het «Ukraina er et samlet land», berørte lærerens ord sjelen min, da hun sa: «Slik det er umulig å skille himmelen fra jorden,slik er det heller ikke mulig å skille Vest-Ukraina fra Øst-Ukraina, Karpatene fra Svytjaz, eller Svartehavet fra elva Dnepr». For alt dette erUkraina, samlet, suverent og uavhengig. Men ikke alle tenker slik. Min bestemor sier det veldig enkelt: «Dette er en krig mellom lys og mørke.» Og hun fortalte meg et eventyr… En gang kom Godhet på besøk til Ondskap. Ondskap reiste seg for å by Godhet på te, men i stedet for å kjenne smaken av sukker i koppen,smakte Godhet at teen var salt, men saingenting. Godhet takket bare for gjestfriheten. Men da Godhet skulle til å forlate Ondskap sa den:«Sukkeret ditt er av en eller annen grunn ikke noe søtt.Ta imot disse pengene og kjøplitt sukker til teen”. Slik viste Godhet sin takknemmelighet.Jeg forstod da at godhet er Guds nåde, og harmoni i menneskenes liv. Godhet er alltid rettet mot edle handlinger, og ondskaper sinne og hat.

Det gjør vondt å tenke på de unge patriotene, som uten tanke på noe annet, gikk i kamp for sitt fedreland. De mistet livet som sanne krigere avlys og godhet, mens de forsvarte sitthjemland og oss, og retten til et fritt liv. De ville at vi skal leve i et sivilisert, europeisk land. De etterlot segbarn, foreldre, brødre, søstre, som kanskje til denne dag ikke har innsett atderes sønner, fedre og brødre ikke kommer til å vende hjem, ikkekommer til å omfavne en gråtkvalt mor, ikke kommer til å kysse sin elskede kone, aldri mer kan ta sin datter eller sønnpå armen igjen. De ersoldater av ”De Himmelske Hundre”, som med prisen av sitt eget liv brakte oss mange skritt nærmere det europeiske landet de så gjerne ønsketå se.

Jeg sto ved siden av Anastasia Sjevtsjuk, datteren til vår helt. Tårer trillet fra øynene mine, og hjertet mitt var grepet av en brennende smerte.Pappaen får aldri mer omfavne Nastja, fåraldri mer glede seg over hennes suksesser, får ikke ta hennes hånd i sine varme hender. Dette barnetfår aldri høre sin fars stemme. Vi så alle beundrende på ham, da den unge,sterke, uredde offiseren Sergij Sjevtsjuk besøkte klassen vår. Påhimmelen seilet lette skyer, og en ukjent kraft fylte sjelen med en smertefull pine, og samtidig med styrke. Vi må tro pådeg selv, ikke vær redde,stå ut helt til slutt. Bare da kan vi bygge en lykkelig, lys og europeisk stat, slik som Nastjas pappa drømte om.

Vi kan ikke overvinnes, ikke erobres, ikke slettes fra kartet.
Vi skal være sterke og forente!
Vi husker at krig – det er ikke en lek.
Helter dør ikke! Ja, ære, frihet og fred til Ukraina!
Dere er våre helter! Vi vil alltid huske det!
- Oversatt av Alexander Tymczuk.

-----

Et prosjekt av Maidan Norway, i samarbeid med MIOK Institutt ved det Polytekniske Universitetet,- støttet av den norske ambassaden i Kiev.

Om Maidan Norway; Foreningens hovedformål er å spre informasjon om Ukraina i norske medier, det offentlige rom i Norge og blant vanlige nordmenn.

Medlem av Maidan Norway; Alexander Tymczuk, sosialantropolog - alexander.tymczuk@gmail.com
For Barnekunstmuseet, Angela Goldin, direktør, post@barnekunst.noMobil: 90918247 - 22691777