Utøver internasjonale organisasjoner makt uten ansvar?

Internasjonale organisasjoner blir stadig mektigere. På nær sagt alle livsområder blir vår hverdag påvirket av deres beslutninger og handlinger. Ofte er det snakk om en helt triviell form for påvirkning. For eksempel, om du skal ringe en utenlandsk venn må du taste inn en landkode – en kode som er fastsatt av en internasjonal organisasjon.

I andre tilfeller utøver internasjonale organisasjoner betydelig makt på en direkte måte. Et tydelig eksempel på dette er Den internasjonale straffedomstolen, som holder mistenkte og tiltalte personer i varetekt. Et annet eksempel er FNs Høykommissær for flyktninger, som administrerer store flyktningeleirer.

Økende makt gir høyere risiko for menneskerettsbrudd

Når de internasjonale organisasjonenes makt øker, stiger også potensialet for at de kan krenke menneskerettighetene.

For at enkeltpersoner skal kunne holde internasjonale organisasjoner ansvarlige for sine rettighetsbrudd, er det derfor nødvendig at de har tilgang til tilstrekkelige mekanismer som kan holde dem til ansvar. Slike mekanismer finnes det mange ulike slag av. For eksempel nasjonale og internasjonale domstoler, ombudspersoner, og interne granskningsorganer.

Denne doktoravhandlingen retter fokus mot situasjoner der internasjonale organisasjoner utøver betydelig makt, og spør om det finnes tilstrekkelige mekanismer for å holde organisasjonene ansvarlige for sine eventuelle menneskerettsbrudd. Hvordan og til hvem kan man klage? Er det mulig å saksøke FN eller EU?

Et rammeverk og tre case-studier

Øby Johansen disputerer ved Det juridiske fakultet ved UiO 16. juni.

Doktoravhandlingen etablerer først et generelt rammeverk for å analysere og vurdere ulike mekanismer som kan brukes for å holde internasjonale organisasjoner til ansvar. Rammeverket består for det første av en definisjon og omfattende kategorisering av slike mekanismer for ansvarliggjøring. For det andre består rammeverket av et sett kriterier for å vurdere hvorvidt et eksisterende sett av mekanismer er tilstrekkelige.

Dette rammeverket blir brukt for å studere mekanismene som er aktuelle i tre ulike situasjoner hvor internasjonale organisasjoner utøver betydelig makt over enkeltpersoner:

• Fredsbevarende og fredsbyggende operasjoner i EU-regi,
• Flyktningeleire som administreres av FNs høykommissær for flyktninger, og
• Varetekt ved Den internasjonale straffedomstols varetekstfengsel.

Dagens mekanismer er utilstrekkelige
Hovedkonklusjonen er at mekanismene er utilstrekkelige i alle disse tre situasjonene. De som er utsatt for menneskerettsbrudd kan med andre ord ikke stille de aktuelle internasjonale organisasjonene til ansvar.

Ofte er det knapt nok adgang til klagemekanismer eller domstoler i det hele tatt. Hvis det først er adgang, er det gjerne mangler ved enten mekanismens uavhengighet eller ofrenes mulighet til å delta i prosessen. Det er også knapt noen av de eksisterende mekanismene som kan tilby noen form for erstatning eller oppreisning.

Det er betydelige variasjoner mellom de enkelte situasjonene, samt mellom de ulike ansvarliggjøringsmekanismene. Noen typer av mekanismer er nær ved å oppfylle de kravene som stilles, mens andre er åpenbart mangelfulle. Men systemer for ansvarliggjøring av internasjonale organisasjoner som kun består av ombudspersoner, interne granskninger, og/eller inspeksjons- og gjennomgangspaneler aldri kan være tilstrekkelige. Det er derfor nødvendig at disse suppleres av andre typer mekanismer.

Kontakt Stian Øby Johansen på mob: 934 622 03.