Av: Gro Ulset, forsker, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern, NTNU, Petter Grytten Almklov, seniorforsker, Sintef Teknologi og samfunn og Jens Olgard Dalseth Rørvik, seniorforsker, Studio Apertura, NTNU Samfunnsforskning

Som en del av et større internasjonalt prosjekt som ser på standardisering og måling som underliggende kulturelle logikker som gjennomsyrer flere felt i samfunnet vårt, har kronikkforfatterne bidratt med et kapittel i boka «Trangen til å telle», som kommer ut 12. desember. De hevder at risikoorienterte, malstyrte undersøkelser innføres i barnevernet uten diskusjoner eller motforestillinger.

Barnevernsfaglig skjønn baserer seg på en bred faglig bakgrunn, erfaring og den læringen man får i et profesjonsfellesskap. Standardiserte prosedyrer kan inngå som et element i dette, men aldri erstatte det. Vi har sett nærmere på hvordan bruken av malstyrte undersøkelser i forbindelse med bekymringsmeldinger påvirker det kommunale barnevernets arbeid. Det kan se ut til at trangen til å telle retter mer oppmerksomhet mot prosedyremessig korrekthet, enn mot de barn og familier som en sak omhandler. Gjennom bruk av en mal som ofte kalles «Kvello-malen», blir «saker», eller rettere sagt familier, undersøkt på en strukturert måte. Slik blir i utgangspunktet unike familier gjort direkte sammenliknbare med andre familier, og transformert til en typisk «sak». Malen geleider saksbehandleren gjennom en standard undersøkelse.

Ved å følge kartleggingsmalen punktlig og systematisk gjennom ett av to løp – avhengig av bekymringsmeldingens innhold og alvorsgrad – skal saksbehandlerne komme fram til korrekt konklusjon. Dette gjør de blant annet ved å telle antall risikofaktorer knyttet til barnet, kjernefamilien og mikrosystemet utover kjernefamilien. Malen gir svar på hvilke tiltak som eventuelt bør iverksettes. Den gjør det tilsynelatende mulig å «måle» familiesituasjonen og å «måle» omsorgssituasjonen til et barn. Som en av informantene uttrykker det:«Kvello er jo ganske tydelig på at hvis det er overvekt, altså, over et visst antall risikofaktorer så må barnevernstjenesten vurdere en § 4-12, eller altså en omsorgsovertakelse». Antall risikofaktorer det krysses av for, forteller saksbehandleren hvilke tiltak som bør fattes.

Vår studie viser at mange saksbehandlere setter pris på Kvello-malen. Kort fortalt opplever saksbehandlere at Kvello-malen bidrar til at barnevernstjenesten fremstår som profesjonell og vitenskapelig, forstått som objektiv, siden de følger oppskriften på det som er ansett som «beste praksis» i sakskategorien. Generelt sett synes en skjerpet standardisering å styrke barnevernets identitet og synlighet. Bruk av Kvello-malen bidrar videre til å synliggjøre kontroll, orden og konformitet. Dette opplever saksbehandlerne som særlig fordelaktig i møte med Fylkesmannens tilsyn. Å følge standardiserte prosedyrer og produsere standardisert informasjon gjør de kommunale barnevernstjenestene mindre sårbare for kritikk.

Spesielt unge, nyutdannede saksbehandlere som går inn i sin første stilling i en liten barnevernstjeneste med få muligheter til gradvis opplæring av mer erfarne saksbehandlere, beskriver det å kjenne på et stort personlig ansvar i arbeidet som krevende og psykisk belastende. «Å ha eller kjenne mindre personlig ansvar» er en lettelse fremfor alt for disse. I denne forbindelse framstår en prosedyreorientert praksis som velegnet. Kvello-malen sørger for at undersøkelsesarbeidet blir utført korrekt, i det minste formelt sett. Den sikrer at de korrekte stegene er gått gjennom i henhold til prosedyren.

Slik kan malen også oppleves å bidra til å lette den psykiske belastningen og nedtone den helhetlige personlige ansvarsfølelsen. I stedet dreies altså oppmerksomheten mer mot en byråkratisk ansvarlighet som handler om å følge prosedyren.

Vår studie viser imidlertid også at flere har kritiske motforestillinger. De kan være knyttet til betydningen av profesjonsutøverens skjønnsutøvelse. Noen frykter at de støtter seg for mye på maler og sjekklister som i utgangspunktet ikke er barnevernsfaglige, eller at fokuset på rammebetingelser og helhetsblikk svekkes.

Andre mener at tilnærmingen til barna og familiene blir mer mekanisk og problemorientert, når oppmerksomheten i stor grad rettes mot telling av risikofaktorer. Og noen mener at det å kjenne mindre ansvar kan gjøre barnevernsarbeidet mer overfladisk og at det gjør barn og familier til standardiserte objekter hvor man underkommuniserer deres egenart.

Disse saksbehandlere er bekymret for at det de anser som viktige kvaliteter i barnevernsfaglig tenkning og praksis  går tapt, og selv om de i dag bruker malen med skjønn, er  de urolige over at utviklingen går i retning av mer ukritisk prosedyrebruk.

Vi ser at trangen til å telle påvirker barnevernet på en fundamental måte, og at risikoorienterte malstyrte undersøkelser innføres uten diskusjoner eller motforestillinger. Faglig og erfaringsbasert kunnskap blir omskrevet til å være skjønn og vaner, som må motvirkes av mal- og målstyring. Målet for vårt forskningsprosjekt er å bidra til et språk og en forståelse som gjør at disse fundamentale endringene og globale fenomenene kan diskuteres kritisk for en mest mulig hensiktsmessig profesjonsutvikling.