Konklusjonene var nedslående da rapporten ”Inkluderende fellesskap for barn og unge” ble overlevert kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner i går.De barna som trenger spesialpedagogisk kompetanse mest, møter ansatte med lavest kompetanse.Hjelpen kommer for sent og er for dårlig. Det er store variasjoner mellom kommuners praksis.

- Mangelen på standard gir grobunn for stor variasjon i praksis, påpeker forsker Christian Wendelborg. De store sprikene vi ser mellom Trondheim og Tydal eksemplifiserer dette. 

- Rapporten konkluderer med at dagens system for spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning er lite funksjonelt og til dels ekskluderende i stedet for integrerende, oppsummerer hans kollega Joakim Caspersen.

Sammen med forskerkolleger fra NTNU samfunnsforskning, har Wendelborg og Caspersen gjennom mange år utført grundige analyser og skoleforskning som er brukt som kunnskapsgrunnlag for for ekspertgruppens tilstandsbeskrivelse i den ferske rapporten.

Inkludert eller ekskludert?

Mange barn og unge som har behov for et spesialpedagogisk tilbud, opplever at dette går på bekostning av deres deltakelse i klassefelleskapet.

Utvalget bak rapporten ”Inkluderende fellesskap for barn og unge” mener at dagens system med rettighetsfestet spesialundervisning gjør individorienteringen for sterk – på bekostning av oppmerksomheten mot et inkluderende læringsmiljø for alle. De foreslår å fjerne rettighetsfestingen.

- Dette er kontroversielt, kanskje først og fremst fordi det kan føre til at spesialundervisning blir en budsjettpost det er lett å kutte i, påpeker Caspersen.

NTNU Samfunnsforskning har sett nærmere på et utvalg kommuner med lavt omfang av spesialundervisning, og påpeker at flere av disse kommunene har arbeidet med å tydeliggjøre grenseoppgangen mellom tilpasset opplæring og spesialundervisning. Flere av informantene opplyser at de har fått en utvidet «normalitetsforståelse», forstått som at grensene for det å være en «normal» elev er blitt utvidet, slik at det nå i større grad inkluderer elever som tidligere falt i en «unormal»-kategori og fikk spesialundervisning. 

Så mange som 1 av 4 kan ha behov

Det er en hovedtendens at folkerike kommuner har en lavere andel elever som får tilbud om spesialundervisning, enn kommuner med få innbyggere og elever. Blant de ti mest folkerike kommunene i landet, varierer tallene mellom 10 % i Stavanger og 5,3 % i Bærum.

(Stavanger 10 %, Tromsø 9,4 %, Drammen 8,4%, Trondheim 7,7%, Oslo 7,6 %, Fredrikstad 7,4%, Kristiansand 6,7 %, Bergen 5,8 %, Sandnes 5,8 % og Bærum 5,3%) I den andre enden av skalaen har vi småkommuner som Modalen (22,8 %), Tydal (20,5 %) og Moskenes (18,7 %).

Ekspertgruppen bak rapporten ”Inkluderende fellesskap for barn og unge” anslår at 15 – 25 % av alle barn har behov for tilrettelagt undervisning.