Nyttårstale til en seksåring

For mens andre seksåringer fikk begynne på skolen, måtte du bli hjemme. Mens andre seksåringer slang ranselen over skulderen, måtte du ta hånd om en baby, hente vann og vaske opp, feste ham i et sjal på ryggen og bære ham med deg overalt. 

Mens andre seksåringer fikk oppgaver i klasserommet, måtte du ta alle oppgavene hjemme.

2017 ble et år det var helt naturlig for deg å ha ansvaret for en baby mens de voksne var på jobb. Stort sett gikk det greit, synes du. Du kjenner babyen godt, for det er jo fetteren din Ibrahim. Men det var ikke alltid like gøy, særlig ikke da han var syk. Da Ibrahim på sju måneder fikk malaria, var det du som måtte hente medisiner på helsestasjonen og passe på at han fikk dem i seg.

Hver dag var det du som sang for Ibrahim da han gråt, og trampet takten mens du holdt ham inntil deg. Du merket at han var sulten da han gapte over kinnet ditt. Men du hadde ikke mat å gi ham.

I 2017 ble det ofte lange dager for dere to alene hjemme i huset til bestemor i Guinea. Du har alltid bodd hos bestemor fordi du mistet foreldrene dine da du selv var baby. Noen dager var ikke bestemor og tante tilbake fra jobb før etter at det hadde blitt mørkt.

Du var innom skolen noen få ganger i år. Men bestemor og tante hadde ikke råd til at du skulle fortsette. Og hvem skulle passet på Ibrahim? De trengte deg hjemme for at de voksne skulle kunne dyrke, høste og selge kassava. Det var det eneste de kunne leve av i år. Slik var det for mange familier i nabolaget.

Tanten din skrøt av deg for at du er så flink med Ibrahim. Hun skulle gjerne vært hjemme med ham selv, men hun hadde ikke noe annet valg enn å sette ham bort til deg. Hun måtte ut og jobbe.

Du fortalte at noe av det morsomste du gjorde i år, var å leke med venner. Flere av vennene dine var også hjemme i nabolaget og passet andre barn og småsøsken. Dere hadde ikke så mye tid til lek, men noen ganger hoppet dere paradis sammen, og andre ganger lekte dere klappeleken mens dere sang.

Da vi møtte deg i Guinea i høst og spurte om du kunne fortelle oss om hverdagen din, klagde du ikke.  Du bare sa det akkurat sånn det var, rakrygget og med et pågangsmot vi alle har noe å lære av.

Men du sa klart og tydelig i fra om spesielt én ting: Mest av alt skulle du ønske du gikk på skolen.

I 2017 var det mange andre barn, og særlig jenter, som ikke fikk gå på skolen. FN har regnet seg frem til at omtrent 130 millioner jenter mellom 6 og 17 år mangler fra verdens klasserom.

Barn må få være barn. Du og de andre jentene i nabolaget ditt må få gå på skolen. Det har alle land i verden avtalt at de skal få til. Det står i FNs bærekraftsmål at alle gutter og jenter skal få gratis skolegang innen 2030.

Men 2030 er selvfølgelig altfor lenge å vente for deg. Derfor har Plan i år begynt å hjelpe til i lokalsamfunnet ditt. Vi skal blant annet bidra til at tante og bestemor kan få bedre råd gjennom en spare- og lånegruppe slik at de kan betale for skolegang og helsetjenester hvis dere blir syke. Helsestasjonen er allerede på plass. Vi snakker også med de voksne i nabolaget ditt om barns rett til å gå på skolen og hvorfor det er viktig at dere får utdanning. Mange tenker at det er naturlig at barn, og særlig jenter, skal være hjemme og ta ansvar for yngre søsken. Målet vårt er at de skal tenke at det mest naturlige for dere er å gå på skolen.

Det du fortalte oss, Rougui, skal ingen barn måtte oppleve. Et av Plans nyttårsforsett er at flere barn som deg skal få gå på skolen i trygge omgivelser.

I 2018 håper vi du får ønsket ditt oppfylt.

Kjell Erik Øie, generalsekretær i Plan International Norge