Når gode spareråd blir dyre

Bankene er ikke lenger det de en gang var. De skal få deg til å spare penger, men også gi deg råd til å investere i deres produkter.  Er de meglere, selgere eller rådgivere?  Hvilken hatt har de på seg når du møter dem i skranken for en samtale om dine penger?  

Oldemor Olga er ofte innom det lokale eldresenteret.  Der er det mye hyggelig som skjer, og man kan få hjelp til ulike praktiske gjøremål. En dag arrangeres det et foredrag om penger og sparing, og alle kan få hjelp med selvangivelsen. Dette synes Olga og de andre brukere på eldresenteret er både hyggelig og praktisk, og bankfunksjonæren som kommer spanderer i tillegg lunsj på alle. 

Vær på vakt, oldemor!    

Bankfunksjonæren presenterer bankens investeringsprodukter, som han kaller dem.  Olga skjønner at det er snakk om langsiktig investering i et selskap, og begynner å lure. Hun tenker at hun holder seg riktignok bra som 94 åring, men hvor lenge skal hun leve for å få gleden av utbytte?

Hun lurer også på om bankmannen er ærlig og oppriktig, og om han følger loven.  Er han hennes venn eller er han ute for å tjene på henne?  Hva om hun taper sparepengene?  Er det noen som kan råde henne?     

Ikke lett å vite hvem man egentlig er   

Situasjonen i eldresenteret er ikke oppdiktet, den var faktisk utgangspunkt for et større forskningsprosjekt som resulterte i en doktoravhandling. Våren 2008 leste juristen Marte Eidsand Kjørven flere oppslag i avisene med overskrifter av typen «Jaktet kunder på eldresenteret» (Aftenposten 12.6.2008) og «Gjør eldre til spekulanter» (Dagens Næringsliv 11.6.2008).  Hun fattet interesse for problemstillingen og begynte å undersøke bankenes ulike roller; fyller de rollen som nøytral rådgiver for sine kunder, eller skal de selge sine inverteringsprodukter – f. eks. aksjer, obligasjoner, pengemarked – og opptre som selgere?    

- Da jeg fikk høre om bankfunksjonærens møte med de gamle på et eldresenter i Oslo, ble jeg nysgjerrig. Jeg begynte å tenke på hvilke plikter bankene har når de går til oldemor Olga?  Opptrer bankmannen både som rådgiver og selger? - spør Marte Eidsand Kjørven, som har skrevet dr-avhandlingen med tittelen Ytelse av investeringstjenester til forbruker.    

Tre glitrende hatter

Kjørven tok en dypdykk i bankenes roller.   

- Den ene dagen opptrer banken som tradisjonell megler eller mellommann som formidler kundenes ordre. Den neste dagen selger foretaket sine egne spareprodukter og opptrer som selger. Og den tredje dagen gir banken råd til kundene sine om hvordan de bør plassere pengene sine, forteller Kjørven.    

For å illustrere sin forskning, laget hun en enkel modell; hun tok tre flosshatter og dekorerte dem med fargede paljetter. En svart, en hvit og en rød. Tre glitrende hatter, tre ulike roller.  

- Hattene er ment som illustrasjon på ulike roller. Det har blitt diskutert hvilken hatt som er den «riktige» - om avtalene mellom banken og kundene «egentlig» dreier seg om rådgivning, salg eller megling. Men i min forskning viser jeg at banken kan ha plikter som er typisk i kjøpsavtaler, rådgivningsavtaler og meglingsavtaler på en gang. Det er altså tillatt for banken å ha en stabel av hatter. Men denne stabelen av hatter skaper interessekonflikter. Lovgiveren har valgt å løse disse interessekonfliktene ved å oppstille en plikt for banken til å sette kundens interesser først.    

Klarere regler og mer effektiv håndheving

Formålet med forskningen var bl a å undersøke hvilke plikter bankene har når de selger spare- og investeringsprodukter til forbrukere.   Loven stiller krav om at banken skal opptre i samsvar med «god forretningsskikk», men hva betyr egentlig det? Og kan jeg som kunde kreve erstatning hvis banken har brutt disse pliktene? 

- Lovgivningen på området er uklar. Finanstilsynet skal passe på at bankene opptrer i samsvar med god forretningsskikk. Men det kan være uklart hva dette egentlig innebærer, og om kundene kan kreve erstatning hvis banken har brutt sine lovpålagte plikter. Avtalen mellom banken og kunden ved kjøp av spareprodukter er ikke regulert i lov – i motsetning til for eksempel avtaler om kjøp av mobiltelefoner eller håndverkertjenester.  Avtalene om hvordan vi plasserer sparepengene våre synes jeg er like viktige som avtalen om kjøp av mobiltelefon, og det er behov for klar lovgivning, påpeker Kjørven.

Uklarheten rundt hva vi kan forvente av bankene og hvilke rettigheter vi som kunder har, medfører at det i praksis blir vanskelig å forfølge rettmessige krav. Olga må først oppdage at rådet ikke er i hennes interesse, deretter må hun overbevise Finansklagenemnda eller domstolene om at det foreligger brudd på krav til god forretningsskikk og at dette medfører at hun rett på erstatning. I praksis har det vist seg å være vanskelig å nå frem med slike krav.

Å formidle forskning på 4 minutter

I 2015 deltok Kjørven på Forsker Grand Prix, og vant finalen for Oslo og Akershus.  Forsker Grand Prix er et årlig arrangement i regi av Forskningsrådet, der unge forskere presenterer sin forskning til et «ufaglært» publikum på 4 minutter. Deltakere skal kunne beskrive problemstillingen på en forståelig og overbevisende måte, dvs fortelle hva de forsker på og hvorfor er det viktig. Høres enkelt ut, men det er ikke alle vitenskapsmenn og  – kvinner  som behersker denne teknikken. 

- Forsker Grand Prix har bidratt til å klargjøre viktige ting om min egen forskning.  For å kunne formidle prosjektet til et publikum bestående av forskere fra andre fagfelt, journalister, studenter og «mannen fra gata», altså ikke stipendiatkolleger ved instituttet, måtte jeg finne ut hva kjernen i prosjektet var.  Ettersom jeg vant Oslofinalen, ser det ut til at «hattemodellen» funket. Det var gøy å delta, det anbefales! - avslutter Kjørven før hun tar sin hatt og avslutter sin stipendiatperiode ved Institutt for privatrett.