Mental Helse: tiltaksplan mot selvmord

Landsleder i Mental Helse Jill Arild mener NRKs avsløring av lovbrudd, selvmord og nedbygging av sengeplasser er skremmende. Hun syns likevel det ikke er egnet til å overraske.

– NRKs dekning av psykiatrien i Norge bekrefter det vi har sagt i årevis, nemlig at nedbygging av døgnplasser er et faglig og politisk feilgrep som skader pasientene. Hvis du halverer antall døgnplasser så blir behandlingen av pasientene svekket, det er enkel matematikk, sier Jill Arild.

Generalsekretær Linda Berg-Heggelund mener videre at man også må se på forebygging og selve kvaliteten i behandlingen.

– Behandlingskvaliteten i Norge er idag for lav, og legger ikke til rette for verken pasientens spesifikke behov eller medbestemmelse. Fokuset idag er altfor rettet mot diagnoser og bruk av medisiner, både innen behandling og forebygging, mener Heggelund.

Arild og Heggelund mener derfor Helse-Norge har et sterkt behov for en tiltaksplan som både kan redusere selvmord og skape bedre behandling og forebygging. I tillegg anbefaler de å nedsette et bredt statlig utvalg for å se på tilstanden innen psykisk helsevern.

– Vår tiltaksplan tar høyde for pasientens behov og er en langsiktig plan med fokus på økt kompetanse og medmenneskelighet. Men fordi utfordringene er såpass mange mener vi helsedepartementet også bør sette ned et utvalg som får tid og ressurser til å evaluere hele det psykiske helsevernet. Tiden er kommet for blant annet å revurdere den voldsomme bruken av medisiner, sier Arild.

Mental Helses tiltaksplan mot selvmord

• Nedbyggingen av døgnplasser må reversers umiddelbart. Halveringen av sengeplasser fra 1998 til 2017 er et stort feilgrep. Myndighetene bør sikte mot å øke plassene etter det faktiske behov. Det er ikke dokumentert at poliklinisk behandling kan erstatte reell behandling.
• Endre den ekstreme medisinbruken. Den enorme bruken av medisiner i psykisk helse er kontraproduktiv og skader langt mer enn den leger. Idag brukes medisiner som lykkepiller som et forebyggende tiltak. Dette skaper mer sykdom.
  
  
• Nedsette et psykisk helsevern-utvalg. Helsedepartementet bør umiddelbart sette ned et bredt utvalg som skal evaluere tilstanden i det psykiske helsevern. Utvalget må ha en vesentlig representasjon av brukerstemmer.
  
  
• Fjerne kravet om henvisning til psykolog fra fastlege. Dette kravet er nærmest absurd og er kun til belastning for pasientene.
  
  
• Fjerne psykologenes monopol på samtaleterapi. Psykologer i Norge er opphøyd til en unaturlig faglig posisjon. Andre terapiformer må bli en del av det offentlige tilbudet.
  
  
• Øremerking av midler er helt nødvendig for at midler knyttet til psykisk helsevern ikke skal fortsette å være en salderingspost. Behandlingsplasser i spesialisthelsetjenesten som nå skal overføres kommunene må følges av midler.
  
  
• Satse på rehabilitering. Tiden etter utskrivelse må innebære en helhetlig oppfølging av pasienten. Dette bør lovfestes.
  
  
• Satse på forebygging. Psykisk helse i skolen må styrkes radikalt, og det bør innføres selvmordsforebyggende tiltak. Helsemyndighetene bør slutte å benytte medisiner som forebygging.
  
  
• Kutte ventetidene. Barn, unge og andre som sliter psykisk opplevervesentlig ventetid før de får faglig hjelp, noe som fører til store belastninger.
  
  
• Samhandling og nettverkstenking gjennom hele behandlingsforløpet. Det må være tydelighet i forhold til hvem som følger opp, og det må legges til rette for pasientens liv utenfor sykehuset før utskriving. Det må tas hensyn til barn og pårørende.
  
  
• Endre faglig fokus. Mer fokus på relasjonskompetanse og mindre på diagnoser og medisinbruk.
  
  
• Lavere terskel for psykisk helsehjelp. Det er ugunstig at symptomtrykket må være over et visst nivå for at man skal få hjelp. Selvopplevd psykisk helseplage må være tilstrekkelig. Ingen må få avslag i kommunehelsetjenesten.
  
  
• Styrke lavterskeltilbud. Alle kommuner bør få på plass lavterskeltilbud for ensomme og psykisk syke utenfor det ordinære behandlingsapparatet.
  
  
• Organisering av tjenestene. Det er nødvendig å se på måten tjenestene er organisert på – betalingsmodellen krever for mye papirarbeid og rapporteringstid på bekostning av behandlingstid og pasientene.