Lofoten – om håndverket i koleraens tid

Av Einar Engen (Kulturminnefondet) og Mathilde Sprovin (Fortidsminneforeningen)

Lofotveggen stiger bratt opp av havet og setter rammen for et av Norges mest unike kulturlandskap med storslått natur, fiskevær og tettsteder bestående av eldre bygninger. Turistene strømmer til i horder, og en av de store nyhetssakene i fjor sommer var antallet offentlige toaletter i Lofoten – klarer Lofoten det store trykket av stadig flere tilreisende?

Turister i Lofoten er imidlertid ikke et nytt fenomen. En rekke historiske reiseskildringer omtaler Lofoten og den spesielle naturen, men også områdets spredte bebyggelse. Slik engelskmannen Frederick Metcalfe skildret Lofoten fra sin Norgesreise på midten av 1800-tallet:

Et av de merkeligste trekk i de norske kystlandskaper er handelsstedene, som ofte ligger på de mest avsides plasser man kan tenke seg (…) Et pakkhus på stolper stikker ut over havet, og De ser båthusene – og alle de andre bygningene som hører til en velordnet norsk gård.

Beskrivelsen av natur og bygninger er langt på vei det samme som dagens turister søker. For i dette mektige landskapet er ikke naturen i seg selv nok. Natur og kultur spiller hverandre gode og er bestående vitner om vår felles historie. Lofoten uten gamle hus og fiskevær med lang brukshistorie er et fattig Lofoten.

Fare på ferde
Men det er fare på ferde – turistnæringa øker presset på området, eldre bygninger settes i stand og får ny bruk. Byggetida er ofte kort og kompetansen for å utføre jobbene blir stadig mindre. Vår tids håndverkerutdanning er primært rettet mot nybygg. Eldre hus krever tradisjonelle byggeteknikker. Forholder man seg ikke til det, går det galt.

Lofoten mottar årlig store tilskuddsmidler for ivaretakelse av verneverdige bygninger. Tilskuddsmidlene betinger at arbeidene gjøres i tråd med opprinnelig materialkvalitet og håndverksmessig utførelse. De siste års erfaringer viser imidlertid at det blir stadig vanskeligere å finne håndverkere med rett kompetanse, i takt med økt etterspørsel.

Eiere av de gamle husa vil ivareta områdets særegenhet, og arven etter forfedrene. Vi opplever at mange eiere er opptatte av å finne riktige og gode håndverkerne for å utføre arbeidene, både ut fra egeninteresse, men også for å etterkomme de krav og forventninger tilskuddsordningene stiller. Men dette fordrer at det finnes håndverkere med kompetanse.

Tradisjonshåndverk på timeplanen?
10 av 19 videregående skoler i Nordland har klasser for Byggfag, og to av disse ligger i Lofoten. Erfaringer viser at innføring i bygningsvern for skoleelever og lærlinger gir et godt fundament for å bruke dem i et senere yrkesaktivt liv. Det haster med å få etablert gode utdanningsformer, gjerne gjennom bedriftenes lærlingeordninger. Uansett hvordan utdanning og opplæring foregår, vil alltid den beste formen for opplæring være læreprosessen på byggeplassen.

For etablerte håndverkere med interesse for bygningsvern er mulighetene mange. De er en viktig ressurs som leverandører av håndverkserfaringer til yngre håndverkere, samtidig som de i alle oppdrag og i samspill med andre, tilegner seg ny kunnskap.

Noe må gjøres
Anledningen er nå, og i Lofoten er det rom for flere aktører som kan virke, både parallelt og i samhandling med andre. Det er særlig viktig i et område som baserer seg på ei turistnæring der gamle hus står sentralt sammen med opplevelsen av den storslåtte naturen. Håndverkersituasjonen bør styrkes, ellers forsvinner særpreget ved Lofoten – det taper alle på.