Hvorfor skal Norge ha den strengeste flyktning- og asylpolitikken i Europa?

Etter forsøket på å sende familien Abbasi til Afghanistan har fremstillingen av en svært inhuman behandling under selve utsendelsen provosert mange. Det blir hevdet at folks rettsfølelse har blitt utfordret, mens andre henviser til familiens lange og dokumenterte prosess gjennom norsk rettsvesen.

Gjentatt oppmerksomhet rundt flyktning- og asylpolitikk
Nevnte familie har fått prøvet sine rettigheter gjennom to rettsinstanser, høyesterett avviste saken, og de har klaget på utsendelsesvedtaket en rekke ganger, uten å få medhold. Til sist ble altså familien forsøkt returnert til Afghanistan der de ble avvist av Afghanske myndigheter. Kostnadene for norske myndigheter og politikere er foreløpig ikke summert opp, men igjen fyller asyl- og flyktningefeltet avisenes forsider. Det er aldri enkelt å sende folk som ikke selv ønsker det ut av landet, og de som jobber med disse sakene er i veldig stor grad fratatt muligheten til å gi sin versjon og opplevelse av hendelser. Allikevel understrekes det ofte underhånden at veldig mye legges til rette for å gjennomføre så skånsomme tvangsreturer som mulig.

Oppmerksomheten denne saken vekker gir oss muligheten til å på nytt vurdere norsk flyktning- og asylpolitikk og vår praksis på dette området. Ikke mange er uenige i at vi må tilstrebe en mest mulig human gjennomføring av politiske og juridiske vedtak, men de politiske partiene bør merke seg den mobiliserende kraften slike enkeltsaker har og hvor stor støtte en mer human flyktningpolitikk faktisk har i befolkningen (to tredjedeler ønsket i 2018 å ta imot flere flyktninger, rundt én av tre mener at vi bør ta imot flere asylsøkere. Institutt for Samfunnsforskning 2018).

Det god grunn til å stille spørsmål ved hvorfor den norske statens nærmest ensidig vektlegger innvandringspolitiske hensyn, og ikke barns selvstendige rettigheter, inkorporert i norsk lov gjennom FNs barnekonvensjon. Heller ikke rettsgrunnlaget som ble fastslått gjennom Farida-saken - det skal foreligge varige og stabile endringer i hjemlandet før flyktningstatus skal oppheves - kommer til anvendelse i Abbasi-familiens sak.

I følge NOAS rapport "Rikets tilstand 2018" er Norge det eneste av de tolv landene i rapporten som har fjernet rimelighetsvilkåret i forhold til internflukt (det betyr at flyktninger kan sendes til internflukt selv i saker der det er urimelig). UDIs praksis er også i direkte strid med FNs høykommissær for flyktningers anbefaling, og norsk UD fraråder alle reiser til Afghanistan på grunn av sikkerhetssituasjonen. NOAS hevder videre at “UDIs praksis er blant de strengeste i Europa og at Norge var det landet som returnerte flest fra Europa til Afghanistan i 2016”. De skriver videre at “landinformasjon om situasjonen for kvinner i Afghanistan i flere tilfeller brukes for strengt og i for liten grad tar hensyn til individuelle forhold”.

Selv om lover og regler blir fulgt, instrukser for hvordan folk skal uttransporters etterlevd, og grunnleggende rettsikkerhet er ivaretatt, gjenstår det grunnleggende spørsmålet om hvorfor Norge gjennom UDI ønsker å ignorere nasjonale vurderinger og internasjonale anbefalinger i disse spørsmålene?

Norsk Folkehjelp ønsker følgende endringer:

• Norge følger en human fortolkning av Flyktningkonvensjonen i tråd med FNs høykommissær for flyktninger sine generelle retningslinjer for anvendelse av konvensjonen, og de spesifikke anbefalingene for ulike grupper av asylsøkere.
• Rimelighetskravet blir gjeninført i behandlingen av saker i norsk asylpolitikk for å sikre folk mot internflukt i det landet de har flyktet fra.
• Hensynet til barnets beste vektlegges mer enn i dag. Dette betyr blant annet at familier med barn som har vært lenge i Norge, som hovedregel må få oppholdstillatelse.

For ytterligere kommentarer:

Henriette Killi Westhrin
Generalsekretær
Norsk Folkehjelp
Tel: 907 96 835