UiO - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet

Hjernens balanse mellom læring og hukommelse reguleres av brusk-protein

Del
Kjapt lære noe nytt eller bevare viktige minner? Det er av de viktige tingene hjernen hele tiden må balansere. Nå vet vi bedre hvordan det foregår.
Studenten Tovy Dinh undersøkte aktiviteten i synshjernebarken hos mus med en krevende teknikk. Når nerveceller er aktive, endres vevets evne til å reflektere rødt lys. Foto: Christian Koehler/Senter for digitalt liv Norge
Studenten Tovy Dinh undersøkte aktiviteten i synshjernebarken hos mus med en krevende teknikk. Når nerveceller er aktive, endres vevets evne til å reflektere rødt lys. Foto: Christian Koehler/Senter for digitalt liv Norge

Det er bare noen måneder siden hjerneforskere ved Universitet i Oslo påviste, som de første i verden, at også strukturer på utsiden av hjernecellene spiller en viktig rolle for lagringen av langtidsminner. Forskerne oppdaget at sukkerholdige proteiner som ligger som «nettingstrømper» tett rundt hjerneceller, stabiliserer kontaktpunktene til andre hjerneceller og bidrar til å bevare langtidsminnene.

Den faglige betegnelsen på nettingstrømpene er perinevrale nett, altså nett som ligger omkring eller rundt selve nervecellene. Nå har UiO-forskerne og kolleger ved Universitetet i Cambridge påvist at hovedkomponenten i de perinevrale nettene er godt kjent fra før, men i en helt annen sammenheng.

Livsviktig i brusk – og i hjernen

– Vi har vist at proteinet som heter aggrecan er nøkkelkomponenten eller ryggraden i de perinevrale nettene. Aggrecan er fra før mest kjent for en helt annen funksjon i kroppen: Dette er nemlig hovedproteinet i bruskvev og sørger blant annet for å gi leddbrusk den nødvendige strukturen med støtdempende egenskaper, forteller postdoktor Kristian Lensjø på Skype fra Boston, hvor han er på forskeropphold ved Harvard Medical School.

Aggrecan er et ganske stort protein, eller nærmere bestemt et proteoglykan, det vil si et protein som inneholder mye karbohydrater. Strukturen kan minne om en liten flaskebørste, hvor stammen hovedsakelig består av proteiner, mens lange sukkerholdige kjeder stikker ut som «børster».

Siden aggrecan og brusk er livsviktig i for eksempel luftrøret ned til lungene, har det tidligere ikke vært mulig for forskerne å studere hva som skjer i hjernen når aggrecan mangler. Hverken mus eller mennesker kan overleve uten aggrecan i kroppen. Det flaskekost-formede proteinets rolle i hjernen er derfor ikke blitt studert før nå.

Nøkkelmolekyl i nettingstrømpene

Hjernen er i en kontinuerlig konflikt mellom å kunne endre seg raskt for å lære noe nytt og samtidig være være stabil nok til å bevare gamle minner. Forskergruppens forrige funn viste at hjernens langtidsminner forsvinner når de perinevrale nettene går i oppløsning.

– Nå har vi altså vist at mangel på aggrecan, og derfor også perinevrale nett, øker nervecellenes evne til læring, forklarer førsteamanuensis Marianne Fyhn. Hun er leder av et forskningsteam ved Universitetet i Oslo og Centre for Integrative Neuroplasticity (CINPLA), som er et av de viktige tverrfaglige endringsmiljøene ved UiO.

Forskernes nye arbeid bekrefter at aggrecan er nøkkelmolekylet når perinevrale nett regulerer hjernens plastisitet, det vil si evnen til å forandre seg og lære nye ting. Man skulle kanskje tro at mye hjerneplastisitet alltid er fordelaktig, men det kan også destabilisere hjernen. Med høy plastisitet vil også minner bli mer ustabile.

– At aggrecan spiller en viktig rolle i sentralnervesystemet, hadde ikke vært mulig å undersøke uten en dyremodell som er utviklet i prosjektet. Dette nye verktøyet gjør det mulig å undersøke hva som skjer når hjernecellene mister evnen til å lage aggrecan mens bruskvevet i resten av kroppen er intakt. Dette gjør at vi nå virkelig kan nå utforske rollen til perinevrale nett i de ulike hjernefunksjonene i større detalj, forteller Gunnar Dick. Han var med i forskergruppen som fant fram til brusk-proteinets rolle i hjernen og er nå seniorrådgiver i UiOs Enhet for lederstøtte.

Introduserte en genetisk av/på-bryter

Forskerne studerer rotter og mus fordi de er pattedyr med en hjerne som likner menneskehjernen, slik at ny kunnskap om dyrenes hjerner også kan fortelle noe om hvordan menneskehjernen virker. Gunnar Dick begynte å undersøke sammenhengen mellom aggrecan og hjernefunksjoner mens han var postdoktor i James Fawcetts laboratorium ved Universitet i Cambridge.

– Vi bestemte oss for å utvikle en transgen mus hvor genet som koder for aggrecan er modifisert med en «bryter» som kan slå av genet. Selve designet for «bryteren» og endringene i genet ble gjort av et stort internasjonalt prosjekt som har utviklet slike «brytere» for alle gener hos mus (EUCOMM). Vi dyrket opp de embryonale stamcellene med den riktige genmodifiseringen og overførte cellene inn i veldig unge musefostre mens de fortsatt bare besto av en liten «ball» – en blastocyst – med kanskje 100 celler, forteller Dick.

De genmodifiserte blastocystene vokste opp og ble til genmodifiserte voksne mus, som så fikk avkom hvor den genetiske endringen videreføres i alle dyrets celler og til alle kommende generasjoner. Og så kunne eksperimentene begynne.

Deaktiverte genet, men bare i hjernen

Først deaktiverte forskerne aggrecan-genet i alle celler som blir til hjerneceller i en voksen mus. Dette fungerte som en av-bryter: Når genet er deaktivert, blir det ikke produsert mer aggrecan.

– Vi kunne jo ikke slå ut aggrecan i hele musekroppen, for da ville ikke dyrene overleve, forklarer Gunnar Dick. – Men nå kunne vi undersøke hukommelsen til disse dyrene, i forsøk som ble gjort hos våre samarbeidspartnere i Cambridge.

Mus er generelt mer interessert i ting de aldri har sett før enn i ting de kjenner. Det betyr at forskerne kunne teste hukommelsen deres ved å undersøke hvordan de oppførte seg hvis de fikk velge – mellom noe de hadde sett før og noe helt nytt. I slike forsøk bruker forskerne gjerne helt hverdagslige ting, som plastleker og kaffekopper, som objekter.

– Når musa får velge mellom et objekt den husker å ha sett og et helt nytt objekt, vil den bruke mest tid på å snuse rundt på det nye objektet. Men om musa har glemt objektet fra dagen før, bruker den like mye tid på begge objektene. Det var bare musene som manglet aggrecan som brukte relativt mindre tid på objektet den hadde sett dagen før og mer tid på objektet som var helt nytt. På den måten viste musene at uten aggrecan i hjernen husket de bedre – både på kort og lang sikt, forteller Fyhn. Med andre ord: Hjernene deres var blitt mer plastiske.

Tilbake til ungestadiet

Forskerne gjennomførte også et mer spesialisert eksperiment hvor de slo av aggrecan-produksjonen i nervecellene i musenes synshjernebark istedenfor i hele hjernen. Utgangspunktet er at koblingene mellom nevronene i synshjernebarken settes opp allerede på fosterstadiet, men så må nettverkene stimuleres etter fødselen for at de skal bli funksjonelle. Hos mus er synshjernebarken veldig plastisk til dyrene er ca. én måned gamle, og hos mennesker «lukkes» plastisiteten ved sjuårsalderen.

– Vi pakket den genetiske bryteren vår inn i et virus som ble sprøytet inn i synshjernebarken hos voksne mus som hadde intakte perinevrale nett, for å stanse produksjonen av aggrecan. Da vi etterpå testet musene, viste det seg at synshjernebarken hos de voksne musene hadde fått tilbake en like stor hjerneplastisitet som de hadde da de var unger, forteller Lensjø.

De fleste proteinene i hjernen har nokså kort levetid og må derfor fornyes hele tiden, men akkurat aggrecan har nokså lang levetid.

– Det tok derfor flere uker fra vi stanset produksjonen av nytt aggrecan til hjernecellene ikke hadde mer igjen av proteinet, tilføyer Fyhn.

Vil forstå sykdommer i hjernen

Forskerne har altså først påvist at de perinevrale nettene beskytter de langvarige minnene i hjernen og etterpå at proteinet aggrecan utgjør selve ryggraden i nettene. Nå vil de finne ut mer blant annet om hvordan nettenes funksjon er koblet til sykdomstilstander i hjernen. Det finnes nemlig tegn som tyder på at forstyrrelser i de perinevrale nettenes funksjon kan spille en rolle for utviklingen av sykdommer som Alzheimers, epilepsi og schizofreni.

– Men det er først når vi avdekker underliggende molekylære mekanismer og hvordan disse virker sammen, at vi kan begynne å forstå slike lidelser og utvikle individtilpassede medisiner som kan hjelpe pasienter. Disse resultatene er et trinn på veien mot å forstå hvordan perinevrale nett virker på det molekylære nivået og hvordan medisiner rettet mot reguleringen av disse kan utvikles, oppsummerer Gunnar Dick.

Nøkkelord

Kontakter

Marianne Fyhn, marianne.fyhn@ibv.uio.no, 22857648.

Bilder

Studenten Tovy Dinh undersøkte aktiviteten i synshjernebarken hos mus med en krevende teknikk. Når nerveceller er aktive, endres vevets evne til å reflektere rødt lys. Foto: Christian Koehler/Senter for digitalt liv Norge
Studenten Tovy Dinh undersøkte aktiviteten i synshjernebarken hos mus med en krevende teknikk. Når nerveceller er aktive, endres vevets evne til å reflektere rødt lys. Foto: Christian Koehler/Senter for digitalt liv Norge
Last ned bilde
Gunnar Dick og Marianne Fyhn var sentrale forskere bak oppdagelsen av at et viktig brusk-protein også har en sentral funksjon i hjernen. Foto: Bjarne Røsjø/UiO
Gunnar Dick og Marianne Fyhn var sentrale forskere bak oppdagelsen av at et viktig brusk-protein også har en sentral funksjon i hjernen. Foto: Bjarne Røsjø/UiO
Last ned bilde
Aggrecan i hjernen:  Aggrecan-proteinet fremstår med rød farge, cellekjernene er blå, mens grønn farge markerer kontaktpunkter på en celletype som de perinevrale nettene pleier å ligge rundt. Foto: Kristian Lensjø/UiO
Aggrecan i hjernen: Aggrecan-proteinet fremstår med rød farge, cellekjernene er blå, mens grønn farge markerer kontaktpunkter på en celletype som de perinevrale nettene pleier å ligge rundt. Foto: Kristian Lensjø/UiO
Last ned bilde
Forskerne som oppdaget at de perinevrale nettene spiller en viktig rolle i lagringen av langtidsminner. Fra venstre:  Mattis Wigestrand, Kristian K. Lensjø, Elise Holter Thompson, Marianne Fyhn, Torkel Hafting, Anders Malthe-Sørenssen. Foto: Bjarne Røsjø/UiO
Forskerne som oppdaget at de perinevrale nettene spiller en viktig rolle i lagringen av langtidsminner. Fra venstre: Mattis Wigestrand, Kristian K. Lensjø, Elise Holter Thompson, Marianne Fyhn, Torkel Hafting, Anders Malthe-Sørenssen. Foto: Bjarne Røsjø/UiO
Last ned bilde

Lenker

Om UiO - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet

UiO - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet
UiO - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet
Sem Sælands vei 24
0371 Oslo

22 85 56 00http://www.mn.uio.no/

Det matematisk-naturvitskaplege fakultet har ein lang og stolt tradisjon innan forsking og undervising i dei klassiske realfaglege disiplinane. Fakultetet si verksemd dekkjer også eit breitt spekter av tverrfagleg forsking og ligg i front i Europa på fleire område.

Følg våre forskingsnyheiter på Titan.uio.no, som også er på Facebook og Twitter, eller abonner på nyheitsbrevet.

Følg pressemeldinger fra UiO - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet

Registrer deg med din e-postadresse under for å få de nyeste sakene fra UiO - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på e-post fortløpende. Du kan melde deg av når som helst.

Siste pressemeldinger fra UiO - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet

I vårt presserom finner du alle våre siste pressemeldinger, kontaktpersoner, bilder, dokumenter og annen relevant informasjon om oss.

Besøk vårt presserom
HiddenA line styled icon from Orion Icon Library.Eye