Fellesskap mot utenforskap

«Jeg har – siden jeg ble voksen – feiret jul alene. Tredje juledag møter jeg venner, men helligdagene er jeg alltid alene. Ja, det er litt trist, men det er tristere å være invitert inn i andres familiehygge».

Hvorfor skrive om dette nå? Det er lenge siden jul. Vi har passert vårjevndøgn og kjenner at sola varmer.

Vi går snart inn i en ny høytid; der mange har mange rundt seg, har et fast program, mens andre møter påsken alene, uten planer. Dette gjelder både kolleger og studenter. Om studentens velferd vet vi nokså mye. Studentenes helse- og trivsels­undersøkelse som ble utført av Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus i fjor høst, viser at hele 23 % oppgir at de ofte eller svært ofte savner noen å være sammen med. Tilsvarende oppgir 17 % at de ofte/svært ofte føler seg utenfor og 16 % at de ofte/svært ofte føler seg isolert. En av ti studenter (10 %) svarer ofte/svært ofte på̊ alle de tre spørsmålene om ensomhet.

Det er altså mange studenter som føler seg ensomme og isolerte, uten venner, uten planer. Uten noen å dele engstelser med. Uten noen å dele gleder med. Selv om det er færre politistudenter som føler seg isolert enn resten av studentene i undersøkelsen, er det politistudenter som kjenner seg ensomme, som ikke føler seg inkludert, som ikke har venner på skolen. Det må vi som utdanningsinstitusjon ta på alvor.

Først og fremst fordi studentene skal trives, utvikles og føle seg trygge mens de studerer, de skal oppleve en fin studietid. Men også fordi de gjennom studiene skal utdannes til et yrke, der det er en forutsetning for å gjøre en god jobb at man føler seg trygg og som en del av kollegafelleskapet. Både på og etter krevende oppdrag. Man må kjenne sin makker, vite at man kan stole på henne. Vite at skulle det røyne på etter tøffe tak, vil hun være der og sikre at man ikke er alene med vonde tanker.

I fjor sommer ble jeg intervjuet av Grete Kvalheim. Teksten står i «Flokken» (Bokstav Forlag 2018). Mange ulike folk er intervjuet om flokkens betydning i deres liv. I den forbindelse tenkte jeg over de sterke sidene ved det å jobbe i en etat der kolleger er trent på å ivareta hverandre.

Da jeg plutselig mistet mannen min for to og et halvt år siden, var også støtten fra kollegaene noe som satte mot i meg, og som trøstet. Da den akutte krisen var over, har dette fått meg til å tenke over og sette ekstra stor pris på kollegafelleskapet. Viktigheten av at alle er inkludert. Det gjelder både kolleger og studenter. Vi trenger alle å bli sett – både i hverdag, på fest og i kriser. Vi trenger å ha noen å være sammen med.

Så dette er påskeoppfordringen til hver og en av oss; slipp et nytt menneske inn i livet ditt. Send et smil. Si et hei. Spør hvordan det går.

Det krever lite – men kan bety mye.

Nina Skarpenes

Rektor, Politihøgskolen