Familieforsker stemmer for likeverdige foreldre

NHOs Kristin Skogen Lund og likestillingsombud Hanne Bjurstrøm uttalte begge nylig i Dagens Næringsliv at de støtter Ellingsæters forslag. Begrunnelsen er likestilling, ifølge Ellingsæter:

- Forskning viser at kvinner blir hengende etter, mye på grunn av at permisjonen er ujevnt fordelt.

Anne Lise Ellingsæter, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, har forsket på norsk familiepolitikk siden 90-tallet.

- Jeg ble mer og mer interessert i politikkens betydning for arbeidsmarkedet, og også i familien. Jeg har vært opptatt av å sammenlikne land. I de nordiske landene la velferdsstaten tidlig til rette for at både menn og kvinner kunne være både arbeidstakere og omsorgspersoner i større grad enn i mange andre land.

Et stort mandat

Ellingsæter ledet ekspertutvalget «Offentlig støtte til barnefamiliene», som leverte sine innstillinger i mars 2017. Utvalget gikk gjennom alle støtteordningene for barnefamiliene. Disse hadde ikke vært vurdert i sammenheng på tjue år.

- Ekspertutvalget fikk et stort mandat, hvor vi skulle drøfte selve målene med familiepolitikken. Vi fikk også i oppgave å se spesielt på barnetrygden. Familiepolitikk er et stort felt, mellom 80 og 90 milliarder kroner deles hvert år ut som støtte til barnefamiliene, og støtten betyr mye for deres liv.

Utvalgets forslag måtte imidlertid forholde seg til uendrede budsjettrammer, noe som betød at de ikke kunne foreslå nye tiltak som kostet mer penger. De måtte derfor undersøke hvordan milliardene kunne brukes på best mulig måte.

Likestilte foreldre

Utvalget var enige i at foreldre skal regnes som likestilte, også i praksis.

- Vi foreslo en todeling av foreldrepermisjonen - altså at foreldrene får 50 prosent av permisjonen hver, at den deles på midten – og det var en bevisst tankegang. Vi ville flytte tankegangen fra kvoter og tilbake til en diskusjon om foreldrene faktisk skal regnes som likeverdige omsorgspersoner. Vi mente at hvis svaret er ja på dette spørsmålet, så betyr det at alle mødre og fedre bør få individuelle rettigheter til foreldrepermisjon.

Høsten 2017 gikk alle partier, med unntak av FrP, til valg på at en del av foreldrepermisjonen skal øremerkes til hver av foreldrene. Det politiske slaget står nå om hvor store deler av permisjonen som skal øremerkes hver av dem.

Fedrepermisjon – kvoter eller ikke?

Permisjonsperioden er i dag 49 uker med 100 prosent lønn, eller 59 uker med 80 prosent lønn. Tre uker før og seks uker etter fødsel er forbeholdt mor. Ellingsæter-utvalget foreslår at resten skal fordeles 50 prosent. Regjeringen foreslår nå altså en tredeling. Dette innebærer at foreldrepermisjonen deles i tre, hvor begge foreldrene får 15 uker hver, mens 16 uker fordeles fritt med likedeling som utgangspunkt.

Spørsmålet om det skal være kvoter i permisjonsordningen har lenge vært et av stridstemaene i familiepolitikken, forklarer Ellingsæter. 

- Høyre var i perioder for kvotert fedrepermisjon, men landsstyret i 2010 stemte imot. Statsråd Linda Hofstad Helleland (H) argumenterte da sterkt imot kvoter. Begrunnelsen var foreldrenes valgfrihet. Nå er Venstre i regjering, og tredelingsmodellen som Helleland nå foreslår, er Venstres modell. Deler av Høyre og FrP har villet kutte disse kvotene helt.

Et annet stridstema har vært kontantstøtten.

Opphissede diskusjoner rundt kontantstøtte

- Da kontantstøtten ble innført i 1998 var det like opphissede diskusjoner rundt dette som diskusjonen om EU-medlemskap, sier Ellingsæter.

Senere studier av ordningen viste imidlertid store, uventede endringer:

- I begynnelsen mottok tre av fire foreldre kontantstøtte, men det viste seg at de egentlig ønsket seg en barnehageplass, for da disse plassene kom, raste antallet mottakere av kontantstøtte nedover. Man trodde at barnehagesektoren ville gå dukken, men tvert imot, barnehagekøene bare vokste og vokste!

Partiene har lenge vært enige om full barnehagedekning, men ikke fulgt opp med penger, sier familieforskeren. På begynnelsen av 2000-tallet kom barnehageforliket, og mye penger ble satt av til dette. Det ble innført makspris, og i 2009 fikk alle barn mellom ett og fem år rett på barnehageplass. Den rødgrønne regjeringen fjernet retten til kontantstøtte for toåringer i 2012, og nå mottar bare rundt en av fire ettåringer kontantstøtte. Dette har fått konsekvenser for kontantstøttens legitimitet:

- I og med at så få mottar den, er gruppen blitt homogen og består i stor grav av mødre med lav utdanning og mødre med innvandrerbakgrunn. Jeg ville ikke blitt overrasket om den blir faset ut. Dette avhenger av KrF og argumentet de fortsatt bruker er valgfrihet, altså at foreldrene selv må få velge om de vil ha barnehageplass for sine barn eller ikke.

- Partiet ser imidlertid også at det er problematisk at det er en overrepresentasjon av innvandrerkvinner. Disse mødrene jobber ikke og barna deres kommer seg ikke i barnehagen. Dette har blant annet store effekter for barnas språkopplæring, sier Ellingsæter.

Grensen mellom staten og foreldrene

Grensen mellom staten og foreldrene blir stadig forhandlet gjennom endringer i familiepolitikken, ifølge Ellingsæter, og særlig har offentlig subsidiert barnehage vært et stridstema lenge.

- Vi fikk en barnehagelov på 70-tallet. Alle partier unntatt FrP støttet denne loven, men det var stor uenighet om hva barnehagen skulle være. Sentrum-Høyre var da skeptiske til barnehage for små barn, og de ville for all del ikke ha heldagsbarnehager, sier forskeren.

- Det interessante er hvordan foreldrene har tatt dette i bruk. Det har vist seg at de ønsker seg heltidsbarnehager og de har fylt plassene etterhvert som de har blitt opprettet. Dette har igjen normalisert hvordan vi tenker om barnetilsyn – nå går over 70 prosent av ettåringer i barnehage, og de fleste foreldre er glade for den muligheten.

Ellingsæter sier at vi må tenke på hva alternativet til barnehage egentlig er:

- Det store flertallet av småbarnsmødre har siden 1980-tallet vært i jobb. Det uregulerte dagmammamarked var lenge det eneste alternativet for barnetilsyn. Det eksisterer en idealisert forestilling om hjemmeværende mødre, men det er altså ikke det som er alternativet til barnehage! Spørsmålet er hva staten skal finansiere, og hva slags incentiver den bør gi.

Barnetrygden

En annen stor utgiftspost i familiebudsjettet er barnetrygden. Den har ikke vært regulert på 20 år, og det har vært manglende politisk vilje til å øke den, sier Ellingsæter. Det ville ha kostet åtte milliarder kroner å oppregulere trygden til verdien den hadde i 1996. Spørsmålet er om dette er den beste bruken av penger gitt familienes situasjon i dag?

- Inntektsutviklingen har vært god for familier med to inntekter, så hva er egentlig behovet i dag? Utvalgets flertall foreslo at vi skulle erstatte en universell kontantytelse, barnetrygden, med en universell tjeneste, barnehager. Det store flertallet av dagens familier trenger nemlig ikke inntektsoverføringer, og med gratis barnehage og SFO/AKS vil vi fjerne alle økonomiske barrierer for bruk av disse tilbudene, sier Ellingsæter.

- 91 prosent av barn i alderen ett til fem år går nå i barnehage. Barnehagen er blitt en samfunnsarena, en viktig møteplass for foreldre fra mange samfunnslag – på samme måte som en felles skole. Vi mener at barnehagens funksjon som integreringsarena er veldig viktig, fortsetter hun.

Mange forsvarer imidlertid en universell barnetrygd, som betyr at alle barnefamilier får det samme beløpet. Tanken er at om alle får det samme, så skaper det en tillit til velferdsstaten, forklarer Ellingsæter.

I tillegg til gratis barnehage foreslo utvalgets flertall en behovsprøvd dobling av barnetrygden for de med lav inntekt:

- Om vi gir de med lavest inntekt en større sum, så vil det bidra til å minske barnefattigdommen i større grad enn om vi gir en tusenlapp til alle.

Drivkraften til å jobbe er en annen faktor:

- Når vi skal foreslå konkrete politiske ordninger, støter vi alltid på dilemmaer og ulike interesser. Gratis barnehage vil være en motiveringsfaktor for økt deltakelse i arbeidslivet. Hvis vi dobler barnetrygden, vil det kanskje svekke drivkraften til å jobbe for noen mødre. Men det kan være viktigere å sørge for at barn vokser opp under gode materielle vilkår.

Vi former politikken

Et raskt tilbakeblikk viser hvor mye meningene om behovene til mor, far og barn har endret seg:

- Det er tankevekkende å se på hvordan departementene argumenterte for 40 år siden, i 1978, da fødselspermisjonen ble utvidet fra 12 til 18 uker. Fedre fikk for første gang rett til å ta deler av permisjonen, og begrunnelsen var at noen av mødrene ville ha lyst til å gå tilbake til jobb før 18 uker, og at det derfor ville være rimelig at far fikk kompensasjon dersom han ville ta over.

- Tanken om hva som er å gå tilbake til jobb «tidlig» har endret seg voldsomt! Med en todeling av permisjonen, som utvalget jeg ledet foreslo, så vil mødre kunne være hjemme i seks måneder. Noen vil mene at dette er for kort tid. Familiepolitikk har sterk normerende kraft; vi blir raskt vant til de nye ordningene, og de påvirker hvordan vi tenker.

Dette er det interessante med politikken, sier Ellingsæter:

- Den påvirker samfunnet, og nye generasjoner kommer og tenker at slik skal det være. Dette vil skape nye krav, som igjen vil påvirke politikken.

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2017-6/id2540981/