Politihøgskolen

Dilemma mellom objektivitet og empati i Utøya-avhør

Del

Da etterforskerne fikk se opptak fra avhørene med ungdommene, ble de overrasket over hvor lite empati de hadde vist.

UTØYA-STUDIEN: Kristina Kepinska Jakobsen ved Politihøgskolen har studert hvordan etterforskerne balanserte empati og objektivitet i avhør av overlevende etter 22 juli. (Foto: Politidirektoratet)
UTØYA-STUDIEN: Kristina Kepinska Jakobsen ved Politihøgskolen har studert hvordan etterforskerne balanserte empati og objektivitet i avhør av overlevende etter 22 juli. (Foto: Politidirektoratet)

Saken ble først publisert på forskning.no 12.11.18

Kristina Kepinska Jakobsen er utdannet psykolog og forsker på politiets avhør av traumatiserte personer. Materialet er hentet fra Utøya-studien. I doktorgraden sin har hun sett på hvordan politiet praktiserer kravet om objektivitet under avhør.

‒ Det er viktig for de etterforskere jeg har intervjuet å etterleve objektivitetskravet. Samtidig ønsker de å framstå som empatiske og vise at de lytter og forstår. Flere av avhørerne opplever det som et dilemma å finne den riktige balansegangen mellom objektivitet og empati, sier Jakobsen.

Unikt materiale fra Utøya

Objektivitet, at politi, påtalemyndighet og domstol skal være upartiske og saklige, er et grunnleggende prinsipp for rettssikkerhet. I politiutdanningen vektlegges viktigheten av å stille åpne spørsmål for ikke å påvirke den de avhører.

‒ Det har vært forsket mye på vitnepsykologi, altså hvordan måten politiet spør under avhør kan påvirke svarene, men det finnes lite kunnskap om hvordan kravet om objektivitet praktiseres, sier Jakobsen, som synes hun har hatt tilgang til et unikt materiale for å forske på dette.

Det er videoopptak av politiavhør av 19 unge som var på Utøya 22. juli 2011. Avhørene er gjennomført av 17 etterforskere som hun har intervjuet i etterkant.

Etterforskerne fikk observere seg selv

Under intervjuene med etterforskerne har hun spilt av sekvenser fra avhørene slik at de har fått observere seg selv. Spesielt har hun valgt ut sekvenser der den avhørte forteller om følelsesladde reaksjoner og traumatiske opplevelser.

En etterforsker var oppmerksom på at han kunne bli oppfattet som «nærmest avstumpet» av fornærmede fordi han tilsynelatende ikke ble berørt, men hadde fokus på informasjon. En annen etterforsker forklarer dilemmaet mellom objektivitet og empati slik: «Jeg føler meg noen ganger, kanskje, at når hun har fortalt sånn og sånn, og så sitter jeg der helt uttrykksløs. Jeg sitter jo bare og tar inn informasjon, og sitter der helt… Men jeg synes liksom det er jobben min også, på en måte».

– De fleste etterforskerne mente at dilemmaet ville vært større i andre saker hvor fornærmede ikke er et så klart definert offer, og hvor hendelsesforløpet er uklart enn tilfellet var med de overlevende fra Utøya, sier Jakobsen.

Påvirker – i forsøket på å ikke påvirke

Avhør er en av politiets mest brukte etterforskningsmetoder der innhenting av bevis er hovedformålet. Samtidig er det en samtale mellom to personer, og det er et psykologisk aspekt i avhør, særlig når de politiet avhører er traumatiserte. 

I norsk politis opplæringsprogram, som kalles Kreativ, sammenlignes en avhører med en kriminaltekniker. Kriminalteknikeren må ta seg munnbind og hansker for å ikke påvirke eller kontaminere bevismateriale, og på samme måte bør avhører bare benytte seg av åpne spørsmål for å ikke påvirke utfallet. Etterforskerne praktiserer kravet om objektivitet på tre ulike måter: De forsøker å være upartiske, unngå å påvirke – og holde en emosjonell distanse.

Jakobsen mener at faren ved denne tilnærmingen er at det bryter for mye med vanlige prinsipper for kommunikasjon og kan dermed ha negative konsekvenser for avhøret. I motsetning til kriminaltekniske undersøkelser er innhentning av informasjon gjennom avhør også en samtale mellom to personer. Derfor kan de to formene for bevisinnhentning ikke sammenlignes, påpeker forskeren.

‒ I forsøket på ikke å påvirke, kan den som avhører faktisk risikere å påvirke den de avhører sin forklaring ved å framstå som distansert, noe som kan resultere i at den som blir avhørt kan lukke seg mer og gi fra seg mindre informasjon.

Etterforskerne ble overrasket over seg selv

I flere av avhørene så Jakobsen eksempler på dette etter at den fornærmede hadde fortalt om traumatiske opplevelser, om skyld og redsel, men ikke hadde mottatt noen respons og dermed kunne få inntrykk av ikke å bli forstått.

‒ Flere av etterforskerne ble overrasket over å se seg selv da vi gikk gjennom opptakene. Ei av dem ble betenkt over sin måte å kommunisere på da hun så en sekvens der den fornærmede fortalte at han forsøkte å gi førstehjelp til en venn. Han forteller om frykten for å miste vennen og gjøre noe feil fordi han ikke hadde gjort førstehjelp før ‒ og er tydelig berørt. Men etterforskeren kommenterte ikke dette, men går i stedet rett på neste spørsmål, forteller Jakobsen.

Slik reflekterer etterforskeren etter å ha sett seg selv: «Ja, det kan jo være at det hadde virket litt mer sympatisk om jeg på en måte hadde stilt et oppfølgingsspørsmål eller to i forhold til at han fryktet vennen skulle dø i fanget hans … Det kunne kanskje ha vært litt støttende å si: ‘Du gjorde jo ditt beste der og da og det du kunne for ham’ og kanskje bakket opp litt da. Det hadde sikkert ikke skadet, tenker jeg, når jeg ser det i ettertid.»

‒ Men det var også mange eksempler på at etterforskerne viste forståelse og flertallet av ungdommene som overlevde Utøya opplevde det ikke som belastende å bli avhørt av politiet.

Trenger mer kommunikasjonsteori og tilbakemelding

Jakobsen mener at dilemmaet mellom objektivitet og empati ligger innebygget i premissene for politiavhør og dermed vil være mer eller mindre til stede i alle avhør.
Men hun peker på at mer kommunikasjonsteori i avhørsfaget, hvor de hadde diskutert grensene for hva etterforskere kan si og ikke si i ulike situasjoner, kunne hjulpet dem til å håndtere dilemmaet. I dag må etterforskeren selv vurdere dette i hvert enkelt avhør.

Etterforskerne er flinke til å informere om hvordan kommunikasjonen i avhørssituasjonen pågår og forklare hvorfor de må stille så detaljerte spørsmål som de gjør. Men det kan være en tendens til å gi all denne informasjonen i begynnelsen av avhøret og i mindre grad underveis når behovet oppstår.

‒ Mitt inntrykk er at norsk politi er på et høyt nivå sammenlignet med de fleste andre land. I Danmark hvor jeg jobbet åtte år i politiet før jeg kom til Norge var det slik at etterforskerne stilte mange lukkede og ledende spørsmål, og ikke ga plass til at avhørte kunne forklare seg fritt, noe som ikke er et problem i Norge. Men etterforskerne trenger tilbakemelding på den jobben de gjør, avslutter Jakobsen.

Fakta om Utøya-studien:
• 490 ungdommer, som var på Utøya, ble invitert til at delta.
• 325 valgte å delta i Utøya-studien.
• Ungdommen fikk blant annet stilt spørsmål om traumeeksponering og reaksjoner, og om deres erfaringer fra å gjennomgå politiavhør.
• 320 ble avhørt av politiet. De fleste innenfor en måned etter terrorangrepet.
• 47% hadde symptomer tilsvarende, eller på grensen til posttraumatisk stressyndrom (PTSD) ca. fire måneder etter hendelsen
• 72,6 % opplevde ikke avhøret som belastende, mens 27,4 % opplevde politiavhøret belastende eller delvis belastende (Langballe & Schultz, 2016).

Nøkkelord

Kontakter

Bilder

UTØYA-STUDIEN: Kristina Kepinska Jakobsen ved Politihøgskolen har studert hvordan etterforskerne balanserte empati og objektivitet i avhør av overlevende etter 22 juli. (Foto: Politidirektoratet)
UTØYA-STUDIEN: Kristina Kepinska Jakobsen ved Politihøgskolen har studert hvordan etterforskerne balanserte empati og objektivitet i avhør av overlevende etter 22 juli. (Foto: Politidirektoratet)
Last ned bilde

Om Politihøgskolen

Politihøgskolen
Politihøgskolen
Slemdalsveien 5
0369 Oslo

23 19 99 00http://www.phs.no

Politihøgskolen er den sentrale utdanningsinstitusjonen for politi- og lensmannsetaten, med eit eige styre som øvste organ. Politihøgskolen høyrer inn under Politidirektoratet og har til oppgåve å gi grunnutdanning for teneste i politi- og lensmannsetaten og etter- og vidareutdanning til dei tilsette i etaten. Politihøgskolen driv forskings- og utviklingsarbeid og fagleg formidling innanfor fagområda sine. Politihøgskolen har fire studiestader: Oslo, Bodø, Kongsvinger og Stavern.

Målet for Politihøgskolen er å utdanne sjølvstendige og reflekterte polititenestemenn og -kvinner, og som politi er det naudsynt å ha eit medvite forhold til eigne haldningar og til eigne val i det daglege arbeidet.

Følg saker fra Politihøgskolen

Registrer deg med din epostadresse under for å få de nyeste sakene fra Politihøgskolen på epost fortløpende. Du kan melde deg av når som helst.

Siste saker fra Politihøgskolen

I vårt presserom finner du alle våre siste saker, kontaktpersoner, bilder, dokumenter og annen relevant informasjon om oss.

Besøk vårt presserom